PÅL ESPEN SØBYE : Bo Cavefors - den Røde Arme Fraksjons forlegger

Artikeln publicerad i Morgenbladet, Oslo 26.10. - 1.11.2007


Pål Espen Søbye

Bo Cavefors – den Røde Arme Fraksjons forlegger.

Marx hevdet at i den borgerlige æra går alt solid opp i luft, det gjelder også mindre solide saker som intellektuelle forbilder. Det fins berettiget kritikk mot en hver tenker. I den forstand kunne kritikken være en god kandidat. Det fins imidlertid handlinger og virksomheter som kan være forbilledlige. Forleggeriet er en slik virksomhet og den svenske foreleggeren Bo Cavefors var generelt en forbilledlig forlegger, med en spesiell utgivelse, texte: der RAF, en samling av Baader-Meinhof gruppens manisfester utgitt og smuglet inn i Vest-Tyskland i 1977, skrev han seg inn i europeisk forlagshistorie som en hedersmann. Det var en handling som skulle få store og negative konsekvenser for han selv og hans virksomhet, nå er tiden kommet for å berømme han for denne handlingen. Det virker nesten som han her levde etter Helge Krogs motto: Finn ut hva som kan skade de selv mest og gjør det.

Bo Cavefors ble født i Falun i 1935 og vokste opp i Skåne, han begynte på Latinskolan i Malmö, men ble i 1949 sendt på jesuittskole i London og ble en fem-seks år. Etter verneplikt i Sverige studerte han teaterhistorie og slaviske språk i London. Da han var 23 bestemte han seg for å bli forlegger og investerte sin farsarv. Bo Cavefors Bokförlag AB eksisterte fra 1959 til 1981. Forlaget ble først drevet fra Bo Cavefors hjem først i Limhamn, Malmö, deretter fra Staffanstorp. I 1975 flyttet forlaget til den vakre italienske villaen i Sandgatan 14 i det gamle Lund, nå var det tre mot tidligere én ansatt. I dag er alle forlagets utgivelser samlet og stilt opp i et seminarrom ved Lunds Universitet, Språk- och litteraturcentrum (SOL) og oppkalt etter Bo Cavefors. I den grad det fins en verdslig eller ateistisk andaktsfølelse, vekkes den til live foran det universet Cavefors utgivelser til sammen etablerer. Ingen av utgivelsen virker tilfeldige, hver bok hadde en mening. Forlagets arkiver oppbevares også på SOL.

En av de første utgivelsene i startåret 1959 var 7 algeriske studenters vittnesmål om tortyren i Frankrike. Göteborgsposten skrev at sånne bøker ikke burde bli gitt ut. Bo Caverfors ble tidlig regnet for å være den svenske venstresidas forlegger. Lenin og Marx kom ved årsskiftet 1969/70. Kapitalen forelå komplett i tre bind fra 1969 til 1973. Maos militærpolitiske skrifter kom alt i 1965, ikke mindre enn seks bind med Kim il Sung fra 1974 til 1975. I 1967 kom Antonio Gramski, En kollektiv intellektuell. Afrika berätter og Afrikaner om Afrika forteller kom i 1961 og 1962. Den engelske historikeren E.H. Carrs trebindsverk om den russiske revolusjonen (1917) ble utgitt i 1970/1971. Noen andre: Micael Foucalt, Andre Gunder Frank, Ernst Mandel, Allain Badiou, Roland Bartes, Walter Benjamin, Bert Brecht, Theodor Adorno, Georg Lukács ble utgitt.

Forlaget var imidlertid aldri et rent politisk filosofisk forlag som bare oversatte bøker til svensk. Svenske forfatterskap, både skjønn- og faglitterære, ble utviklet, for eksempel forfatteren Eric Fylkeson og idehistorikeren Ronny Ambjörnsson (med det betydningsfulle idehistoriske verket Tradition og revolution i tre opplag 1968, 1969 og 1977), som seinere er blitt så berømt også i Norge. Men det ble også gitt ut utenlandsk poesi, Ezra Pound, Cantos I-XVII kom alt i 1959, og i 1960 ble Pisan Cantos oversatt av Göran Sonnevi og Jan Olov Ullén. Da Cavefors fant ut at Elmer Diktonius alt i 1923 hadde oversatt åtte Ezra Pound-dikt, måtte han selvfølgelig gi dem også. Den monumentale og dystre Herman Broch-romanen Vergils død kom alt i 1966, oversatt og innledet av Harry Järv. Hele Pablo Nerudas Canto General ble oversatt av Åsa Österman i 1970. Den tyske forfatteren Peter Weiss som bodde i Sverige ga ut sine bøker på Cavefors (det gjorde også hans yngre bror Alexander Weiss). Forlaget ga også ut artists books, og Jörgen Nash to ganger og Salvador Dalis hemliga liv første gang i 1961, med flere seinere utgaver.

Politisk litteratur på svensk var knyttet til forlagets Zenitserie, en pocketserie med en redaksjonskomité som besto av den såkalte Lundvänstern, som kom fra det syndikalistiske tidskriften Zenit. Mange store karrierer, akademiske og litterære, startet med utgivelser hos Bo Cavefors. Zenitserien handlet om politisk teoretisk litteratur og ble skrevet av Göran Therborn, Torsten Bergmark, Andre Gunder Frank med flere. Totalt kom det 22 bøker. Sune Nordgren, jaget fra Norge i 2006, var også i perioder knyttet til forlaget som forfatter, designer, illustratør og med tidsskriftet VOX 1973-1976, en litterær kalender.
Ingen trenger å studere utgivelseslistene til Bo Cavefors lenge før man blir klar over at han slett ikke bare ga ut sosialistisk litteratur. Høyreekstreme forfattere er representert, Ezra Pound er alt nevnt, Ernst Jünger var en annen, dessuten ga han ikke bare ut den svenske kommunistlederen Hilding Hagbergs memoarer, men også fascisten Per Engdahls Fribrytare i folkhemmet som skal ha blitt skrevet på oppfordring av Bo Cavefors og utgitt i 1979. Han la ikke vekt på å være en politisk korrekt forlegger. Som det 20 århundret er blitt kalt ekstremenes århundre, kan Bo Cavefors kalles ekstremenes forlegger.

Bøker fra Bo Cavefors ble i Norge solgt i Universitetsbokhandelen på Blinder og i bokkafeen øverst i Rozenkrantzgata. Det skal godt gjøres å finne en bokhylle fra en student på HF eller SV fra 1970-tallet som ikke har ei bok fra Bo Cavefors, om ikke annet så den sveitsiske lingvisten Ferdinand de Saussures klassiker, Kurs i allmän lingvistik, fra 1970 (utgitt første gang i 1915). Ennå den eneste oversettelsen av dette nøkkelverket til et nordisk språk!

I 1976 ga Bo Cavefors ut Ulrike Meinhofs förbjudna tänkesett, artikler i utvalg og oversettelse ved Carl Göran Ekerwald. Konteksten er følgende: Ulrike Meinhof ble funnet død i sin celle i Stammheim fengslet ved Stuttgard 9. mai 1976. Da hadde hun sittet fire år i fengsel etter at hun sammen med de andre ledende RAF-medlemmene Andreas Baader, Holger Meins, Gudrun Ensslin, Jan-Carl Raspe ble arrestert mellom 1. og 15. juni 1972. Holger Meins døde under sultestreik i november 1974. 24. april 1975 okkuperte RAF-Kommando Holger Meins den vesttyske ambassaden i Stockholm, tok gisler og forlangte fritt leide for i alt 26 fengslede RAF-medlemmer i Vest-Tyskland. To gisler ble skutt, sprengstoffet gikk av ved et uhell, to av okkupanter ble drept, resten ble arrestert og fløyet til Vest-Tyskland.

I forordet til Meinhof-boka skrev Ekerwald at RAFs terroraksjoner var en medvirkende årsak til oppbyggingen av politistaten Vest-Tyskland. RAF var ansvarlig for det de sa de ville bekjempe.

1. april 1977 meldte säkerhetspolisen i Sverige at de hadde sprengt en terroristliga, Kommando Siegfried Hauser (oppkalt etter en av de drepte fra ambassade-aksjonen). Den planla, antok politiet, å bortføre den da avgåtte sosialdemokratiske justisministeren Anna-Greta Leijon i en liten trekiste. RAF holdt henne ansvarlig for utleveringen av ambassadeokkupantene til Vest-Tyskland.

Medlemmer av RAF brukte Sverige som gjennomgangsland for å for å bevege seg illegalt til og fra Berlin og Vest-Tyskland. Andreas Baader var flere ganger i Lund før han ble arrestert 1. juni 1972, men han fikk ikke mange venner der. Sverige var direkte berørt av RAF og involvert i bekjempelsen av gruppa, det gjorde det spesielt kontroversielt å bli RAFs offisielle forlegger.

Like etter at attentatplanene mot Anna-Greta Leijon ble avslørt, var Bo Caverfors i gang med utgivelsen av texte: der RAF, ei bok på 600 sider. De første 470 siden er erklæringer, pamfletter, intervjuer, utkast om bygerilja, bygerilja og klassekamp og en erklæring om Svart Septembers aksjon under München-OL i 1972 (med kritikken av Oskar Negt), i vedlegget på 130 sider er det tegninger av fløyen i Stamheim-fengslet der RAF-lederne satt, samt dokumenter fra rettsaken mot Bader, Ensslin, Meinhof og Raspe som hadde begynt 21. mai 1975.

Det var den Internasjonal komité til forsvar av politiske fanger i Vest-Europa - seksjon Vest-Tyskland, Stuttgart som tok kontakt med Bo Cavefors. Det fantes ingen forlegger i Vest-Tyskland som ville gi ut boka. Kontakten ble opprettet gjennom de fengslede RAF-medlemmenes forsvarere, blant annet Klaus Croissant og Otto Schily, sistnevnte var Gudrun Ensslins forsvarer og ble seinere innenriksminister (1998-2005) i Schröders sosialdemokratiske regjering.

Manuskript og korrektur ble fraktet inn og ut av Stammheim av forsvarsadvokatene og brakt til Lund av RAF-kurerer, mens Bo Cavefors sendte det videre til trykkeriet GOTAB og til oversetteren. Før den tyske utgaven kom det en svensk oversettelse av boka, som ble distribuert på vanlig måte i Sverige.

RAF forsvarte sine metoder med at Vest-Tyskland var en politistat. Det ikke gikk an å snakke med Auschwitz-generasjonen som satt med makten. Den hadde alliert seg med USA som hadde store militærbaser i Vest-Tyskland. Som i Kora og i Vietnam, hvor USA også hadde baser, måtte det startes en geriljakrig mot amerikanerne, i Vest-Tyskland måtte det være en bygerilja. RAF så seg som en fortropp, gjennom aksjoner skulle de være gnisten som tente et bredt folkelig og antifascistisk opprør mot Auschwitz-generasjonen og USA-imperialismen. Før RAF lederne ble arrestert i våren 1972, skrev Heinrich Böll i nyhetsmagasinet Der Spiegel, at RAF-medlemmene burde behandles som andre mistenkte inntil det forelå en dom. Artikkelen var en reaksjon mot avisa Bilds framstilling av terrorismen og den politiske venstresida. Det var overskifter som ”Baader Mainhof myrder igjen” Böll hadde reagert på. Springerpressen startet en kampanje mot Heinrich Böll og antydet at han sto i ledtog med RAF. Dette tok han opp i romanen Katharina Bloms tapte ære, eller Hvorledes vold avles og hva den kan føre til fra 1974.

Øyvind Foss skrev i sin bok Jeg elsket en terrorist (1981) om hvordan han i Heidelberg så en av Gestapos toppsjefer i Norge, Helmuth Reinhard som arbeidet som konsulent i et vitenskapelig forlag. Han var mistenkt for aktiv medvirkning til jødedeportasjonene og for den tyske mot-terroren (drepe minst en nordmann for hver tysker som ble drept). Ikke bare medløpere, men folk som aktivt hadde bygget det fascistiske skrekkregimet satt i ledende stillinger i Forbundsrepublikken, f. eks. Hans Martin Schleyer. Reinhard gikk fri i Heidelberg, skrev Foss i 1981, mens Meinhof, Baader, Ensslin og Raspe døde i fengslet i Stammheim. Han spurte: Hadde de myrdet noen?

Stemningen var tilspisset høsten 1977, også kjent som Tysk høst. Den begynte med drap og attentater i april og kulminerte med bortføringen av arbeidsgiverpresident Hans Martin Schleyer 5. september 1977 og kapringen av et Lufthansafly på Mallorca 13. oktober, fortsatte med at kaprerne ble nedkjempet av en spesialkommando i Mogadishu/Somalia 18. oktober og endte med at Baader, Ensslin og Raspe ble funnet døde i sine celler i Stammheim samme dag. Dagen etter ble liket av Schleyer funnet i koffertrommet på en Audi 1000 i Mühlhausen.

Tidene var ikke normale og Bo Cavefors fikk mange påminnelser om at det kanskje kunne lønne seg å la være å gi ut RAF-boka. Men han handlet som om tidene var normale og fullførte uanfektet sin soleklare forleggerplikt og ga ut texte:der RAF og sende boka inn i Vest-Tyskland. Akkurat denne handlingen er det som gjør forleggeren Bo Cavefors til et forbilde. I unormale tider må noen oppføre seg som om tidene var normale og handle slik man gjør i normale tider. At det fins mennesker som gjør det er den viktigste betingelse for at tidene igjen skal bli normale. Det er genuint forbilledlig å gjøre det vi alle er forpliktet til å gjøre, men som vi lar være å gjøre fordi vi stoler på at noe andre vil gjøre det. Nå gjør Bo Cavefors forleggergjerning før RAF-boka han til et selvfølgelig forbilde som forlegger, men at han handlet normalt i en unormal tid, krevde også stort sivilt mot. Det er også paradoksalt at denne handlingen viser at det som krever mot og fornuft ikke er å gjøre det ekstraordinære eller uvanlige, men å handle som om tidene er normale, å handle alminnelig i ualminnelige tider.

Det var det samme Heinrich Böll hadde gjort da han spurte om ikke vanlige regler gjaldt for Baader-Meinhof i 1972. Mange har ment at han ble mobbet nærmest til døde for å ha hevdet akkurat det. Man bekjemper ikke terrorismen ved å annamme terrorismens metoder, men nettopp å undertrykke trykkefriheten er å gjøre akkurat det, da faller man selv ned på terroristens nivå. Det er bare ved å behandle terroristen som en potensiell ikke-terrorist, terrorismen kan overvinnes, derfor er utgivelsen også en moralsk handling av første rang. Det å gi boka ut på tysk og smugle den inn i Vest-Tyskland i den spente situasjonen, er også en handling av en helt annen dimensjon enn å gi ut Bin Ladens tekster på norsk (som også var en oversettelse fra engelsk), meg bekjent har ingen norsk eller engelsk forlegger gitt ut Bin Laden på arabisk og smuglet boka inn i Saudi-Arabia. Med internett er det vel heller ikke mulig å forby tekster på samme måte som det var i 1977.

Boka som hadde rødt omslag og RAFs logo på forsida, ble da også beslaglagt av vesttyske myndigheter fordi spredningen av den ble ansett å være en støtte til terrorismen. Bo CAvefors utstyrte da boka med et smugleomslag som antydet at det dreide seg om en erotisk roman. Tyske stydenter syns boka var dyr, og laget raskt en piratutgave i forminsket format.

Ved å behandle de fengslede i Stammheim som forfattere praktiserte Bo Cavefors det grunnleggende humanistiske prinsippet om at et menneske ikke er identisk med sine handlinger, men er noe mer enn sine handlinger. Også RAF-medlemmene var noe mer enn sine handlinger, de hadde alltid også potensial for å kunne gjøre noe annet.

På enda en måte er den forbilledlige handlingen overskridende i forhold til den situasjonen den oppsto i. Bic Bok selger Palestinaskjerf, t-shirts med Alberto Kordas fotografi av Che Guevara med beret, stjerne og flagrende hår, har vært et kommersialisert ikon i mange tiår. RAFs stjerne og maskinpistol er det ingen som har turt forsøkt å kommersialisere. Selv Bennetton-fotografen Olivero Toscani som gikk inn for å bryte de fleste tabuer, holdt seg langt unna RAF-logoen. 30 år etter den tyske høsten hviler det ennå noe skremmende og uhyggelig over Baader-Meinhof gruppa. Hva skyldes denne uhyggen? Uhyggen er gjenskapt i Steve Sem-Sandbergs prisbelønte roman Theres om Ulrike Meinhof. Det er vanskelig å tenke seg at det hadde mulig å skrive romanen uten texte: der RAF.

Trykkefrihetsinstitusjonen kunne Bo Cavefors støttet seg til, da han ga ut RAF-boka, og han forsvarte denne institusjonen også på vegne av alle forleggere som ikke tok den i bruk. Frihet blir til gjennom at man arbeider for den. Man gjør seg fri gjennom å arbeide for frihet, friheten skapes gjennom at man arbeider for den. Det er dette frihetsbegrepet trykkefrihetsinstitusjonen bygger på.

RAF og RAF-boka har et annet frihetsbegrep. Andreas Baader uttalte en gang at bare livet i illegalitet var et autentisk, altså fritt liv. Dette er romantikk, og går igjen i RAF-boka. I ”Siste brev fra Holger Meins (31710/1974)” heter det at det eneste som gjelder er kampen, og at kampen må være uten ende, og at den aldri opphører. Jan-Carl Raspe sa i retten da siktelsen mot Ulrike Meinhofs ble trukket etter at hun var død: Frihet er bare mulig i kampen for frihet. Her blir terrorismen et eksistensielt valg som perverterer friheten og gjør den til et rusmiddel. Det uhyggelige med RAF er den tilsynelatende likheten mellom de to setningene: Frihet er bare mulig i kampen for frihet og Frihet blir til gjennom at man arbeider for den.

Utgivelsen av RAFs skrifter, realiseringen av trykkefriheten, var et brudd med redusering av frihet til et rusmiddel og at illegaliteten skulle være et autentiske liv. Ved utgivelsen praktiserte Bo Cavefors trykkefriheten og setter den opp mot forestillingen om at frihet bare er mulig i kampen for frihet. Handlingen negerte og overskred Baader-Meinhofs tanke om at friheten ikke lot seg realisere. Det var mulig å realisere den, men alle de som lot være å bruke trykkefriheten i denne situasjonen, bekreftet RAFs umulige frihetsbegrep.

Bo Cavefors er ikke blitt æret for sin handling. Tvert om. I 1979 kom forlaget i økonomiske vanskeligheter, mange forlag har gjort det før, Bo Cavefors ble arrestert, forlaget ble ransaket av politiet, endelig ble hele boklageret likvidert. Siktelsen var alvorlig, men endte i en petitesse og nederlag for påtalemakten. Hva var politiet ut etter?

Det er fristende å gi etter for romantikken å si; sannhets sak seirer kun i nederlag. Det var dumheten som seiret da Bo Cavefors ikke lenger fikk virke som forlegger.



Copyright©Pål Espen Søbye 2007