Bo I. CaveforsHEINRICH VON KLEIST - KJÆRLIGHEDEN OG DØDEN
Bok: Hans Dieter Zimmermann Kleist, die Lieb und der Tod. Athenäum Verlag, Frankfurt am Main 1989.
Det er ikke sikkert at en som skriver litteratur og samtidigt er melankolsk, kolerisk og hypokondrisk, også er en betydelig forfatter. Den oppfatning at det skulle forholde seg slik, bygger på en misforståelse av Sigismund Freuds analyse av Dostojevskij og fadermordet; Freud hevder det motsatte, at "analysen må strekke våpen overfor dikterens problem", at man "ikke [kan] analysere kunstnerisk begavelse". Sigismund Freud forstod seg på nevrotikeren Dostojevskij, men mislyktes i å analysere dikteren.
Hans Dieter Zimmermann (f. 1940), er litteraturprofessor ved universitetet i Berlin [1990!]. I sin bok om Heinrich von Kleist bekrefter han Freuds tese om den ikke-analyserbare begavelsen. Professorens omfangsrike beiografi er et mesterverk i sin genre, innsiktsfull på det personlig/menneskelige planet og infallsrik i sine tallrike litterære analyser. Zimmermann aktualiserer Heinrich von Kleist (1777 - 1811) og gjør ham spennende i en tidsalder da sosialrealismen endelig synes å ha overlevd seg selv, og metafysikken ikke lenger betraktes som uvedkommende verken for menneskets tilstand eller for forfattarens forfatterskap. Kleist fremtrer i Zimmermanns biografi som en åndelig bror av den unge Werther, hvis lidelser ikke engang hans alter ego, Johann Wolfgang von Goethe, kunne lindre.
For Heinrich von Kleist var det historien og det hverdagslig fattbare som var uvedkommende. Hans sinn var rettet inn mot universets ubotelige sykdommer, at verden og mennesket i verden skulle overvinne sin lengsel ett jordisk lykke, at Paradiset nås gjennom Døden. For Kleist var verden siste rest av en kosmisk katastrofe. Verden kan ikke reddes, men bare forklares og gjøres begripelig gjennom diktningen; lykke er bare mulig i tilblivelseøjeblikket, når det skapte fødes. At menneskets historisk fattbare Paradis tilsvarer barndommens Paradis, er en innsikt som Kleist videreutvikler og forklarer. Historien er en redusering av bevisstheten. Også innen utviklingspsykologien snakker man om att ingen unngår sin skjebne. Å bli voksen er den mest hverdagslige og banale av alle skjebnemuligheter. Omtrent slik må Kleist ha følt det når hans litterære verker ble tatt imot med albuen av venner og kolleger. Døden sammen med venninnen Henriette Vogel 21. November 1811 ved Kleinen Wannsee i nærheten av Berlin, opplevde Kleist som første skritt mot en gjeninntreden i barndommens Paradis. Vertshusverten ved Stimmings Gasthaus fortalte under politiforhøret at han sjaelden hade sett to mennesker "som har vært så glade sammen. De var svært opprømte og kalte hverandree for Kindchen og liebes Kindchen".
Hvor kom den fra, den euforiske lettheten, den gleden Heinrich von Kleist gikk døden i møte med i sitt trettifjerde år? Hvordan kan en dans med døden oppleves som livets høydepunkt?
Heinrich von Kleist tilhørte en meget gammel pommersk-prøyssisk adelsslekt. Faren var kaptein og regimentssjef i Frankfurt an der Oder; sønnen Heinrich ble født i hans andre ekteskap.
Da Heinrich von Kleist var 11 år gammel, døde faren; da han var 16, døde moren. Etter farens død ble Kleist sendt til en militær internatskole som ble avsluttet med officersutdannelse. I nesten hele hans korte liv lå Prøyssen og Sentral-Europa i krig; han var 12 år gammel da Bastillen ble stormet i Paris. Den franske revolusjon rystet Europa. Føydaladelen som hade hersket i århundrer, ble utfordret i sine maktprivilegier, men revolusjonen forandret ikke verden og menneskenes tilværelse i verden til det bedree; isteden ble sterke destruktive krefter sluppet løs.
Den 16-årige infanteristen Heinrich von Kleist deltog ved beleiringen av Mainz, som var besatt av Napoleons tropper. Der ved Rhinen opplevde han sitt første dyre vennskap, med regimentskamratene Ernst von Pfuel og Rühle von Lilienstern.
Det var også et seksuelt vennskap. Vennskapet med von Pfuel, senere general og minister, skulle vare livet ut. I 1805 skriver Kleist et meget ømt kjærlighetsbrev til ham: "…jeg vil gjerne sove med deg. - Ditt lille krøllete hode, den faste halsen, to brede skuldre som hos den vakreste tyr Zevs noengang har nedlagt… - - - Kom til meg." På grunn av den seksuelle snerpetheten som rådet på Kleists tid når det gjalt forholdet mellom kjønnene, kunne en adelig gutt bare få seksuelle erfaringer med gutter og menn eller med tjenere. Dessuten ble Kleist forført av eldre menn ved internatet og av kamerater ved regimentet; med kroppen oplevde han seksualiteten som kvinne og måtte underordne seg mannens vilje. Forførelsen, voldtekten og opplevelsen av kvinnelig underkastelse har han skildret i Die Marquise von O…, i Das Kätchen von Heilbronn og i Penthesilea.
I 1799 tok Heinrich von Kleist avskjed som offiser. Han studerer og han forlover seg, men forlovelsen ble brutt allerede i 1802. I år 1800 besøkte Kleist Würzburg, både av medisinske grunner og som industrispion for Prøyssen. Agentoppdraget gjalt en fargefabrikk, men det var viktigere å søke legehjelp. Kleist led av en forhudsinnsnevring som forårsaket beteennelse; ereksjon medførte smerter. Zimmermann mener at Kleist dermed lærte seg at lyst og glede avføder smerte, at smerte er en straff for lysten til å opleve lyst og glede; ifølge Luther en velfortjent straff.
Allerede før Heinrich von Kleist blir forfatter, betrakter han seg selv med forfattarens øyne. Han spiller den litterære rollen i sine brev, livserfaringene er vanskelige å skille fra hans leseopplevelser. Kleist beskriver og tyder sine egne opplevelser med formuleringer og tanker han har funnet ved å lese andres bøker. Opplevd og lest blir til ett. Kleist identifiserer seg med den litterære helt; i breveene gjenspeiles den litterære rollen i lyset av hans egen faktiske situasjon. Kleist lengter etter å utføre den store handlingen, den store dåden, men han blir handlingsmenneske først i og med selvmordet ved Kleinen Wannsee; heltene i hans skuespill og fortelleinger har den spontaniteten og handlekraften han selv mangler. Kleist flyktet fra sosiale roller som ble tilbudt ham og der han eventuelt kunne ha utrettet de stordådene han drømte om. Han takket nej til universitetsstillinger, til utnevnelser som tjenestemann ved den prøyssiske hofforvaltningen, som ektemann, som familiefar. Han søkte og fant alltid en vei bort fra tvangen til å ta endelig stilling. Han reiste; den siste reisen førte ham til Paradiset.
Heinrich von Kleist forsket i historiske verk, i mytologiske håndbøker og i litterære mesterverk for a finne materiale til sine skuespill og fortelleinger; det gamle forvandles til noe helt nytt gjennom modifikasjon, variasjon og nagesajon. Den litterære tradisjonen får nye dimensjoner i lyset av hans egne erfaringer. Samtidigt henspiller han på kristne myter, og i kombinasjon med intrykk av de greske mytene bevirker Kleist med sine tragikomiske lystspill en fornyelse av dramaet og av fortellingen, av novellen.
Den greske antikken var på Kleists tid en epoke hvis litteratur, kunst og filosofi ble ansett for ouppnåelig. Arkeologen Johann Joachim Winckelmanns nyoppdagelse av antikken på 1700-tallet hade ført til et forfalsket bilde av en epoke som med Winckelmanns egne ord utmerket seg ved "sitt edle enfold og sin fornemme storhet" - hvilket snarere er en slem karakteristikk av opplysningstiden. Den greske antikkens virkelighet hade dystrere og råere innslag enn den skjønnhetsdyrkende Winckelmann ville erkjenne. Friedrich Hölderin og Kleist gjennomskuet arkeologens glansbilde av Dionysos og Apollon; i dramat Penthesilea går Kleist rett inn i den uutholdelige virkeligheten som til og med Goethe rygget tilbake for da han kom i kontakt med dionysoskulten. Kleist fornyer og utdyper historieoppfatningen, han gjør den naknere og ærligere. Heinrich von Kleist står utenfor samfunnet, han har ingen å skjule seg bak og kan si sannheten. Man kan altså lese Kleists tre skuespeill Amphitryon, Penthesilea og Das Kätchen von Heilbronn som en trilogi som gjenspeiler de viktigeste epokene i verdenshistorien, sett gjennom de tyske romantikerne sladrespeil.
Heinrich von Kleists rettferdighetsfanatisme kommer sterkest til uttrykk i fortellingen om Michael Kohlhaas. Oppfatningen om hva som er rett og galt leder såvel Kleist som Kohlhaas til de yterste konsekvenser. Kohlhaas blir rettshaversk. Ytterlighetene påvirker hverandre, den som er rettskaffen kan i en verden som er bygget på urett, aldri få rett. Det gjelder også for Kleist; i sitt liv og i sine verker ser forfattaren kjærlighet og død som det etterstrebelseverdige motsetningsparet til den likegyldighet og hverdagslighet som fører til løgne og utflukter. Kleist føyer sine individuelle erfaringer inn i en mytologisk og litterær tematikk der kjærlighet og død for de elskende blir identiske opplevelser. Penthesilea dreper sin elskede og deretter seg selv; kjærligheten fører dem sammen inn i døden. I dødens nærhet og i selve dødsøyeblikket opplever de kjæligheten. I døden er de forent i kjærlighet. Kleist ender sit liv på samme måte. Han dreper sin elskede og seg selv. Lengsel etter kjærlighetsakten stilles ved dødsakten. Kleist forvandler sitt eget liv til en del av sitt litterære verk. I avskjedsbrevt til svigerinnen Marie von Kleist skriver han: "Min kjæreste Marie, om du visste hvordan død og kjærlighet veksler med hverandre. Om du visste at disse mitt livs siste øyeblikk bekranses av himmelske og jordiske blomster, ville du gjerne la meg dø." Kjærlighetsakten er en dødsmåte. Orgasmens rykninger minner om dødsrykninger. Kjærligheten og jeg'et flyter sammen med kjærlighetspartneren. I døden forenes kjærlighetens kraft med livets kilde. Det franske uttryckket la petit mort for coitus viser klart at coitus er dødens bror. For Heinrich von Kleist var døden dessuten en bevisst og fri handling som førte ham inn i det paradisiske livet.
Tidigare publicerad i: Samtiden. Tidsskrift for politik, litteratur og samfunnsspørsmål. Nr. 6, 1990. Aschehoug, Oslo.
Copyright©Bo I. Cavefors 1990, 2006.
Det er ikke sikkert at en som skriver litteratur og samtidigt er melankolsk, kolerisk og hypokondrisk, også er en betydelig forfatter. Den oppfatning at det skulle forholde seg slik, bygger på en misforståelse av Sigismund Freuds analyse av Dostojevskij og fadermordet; Freud hevder det motsatte, at "analysen må strekke våpen overfor dikterens problem", at man "ikke [kan] analysere kunstnerisk begavelse". Sigismund Freud forstod seg på nevrotikeren Dostojevskij, men mislyktes i å analysere dikteren.
Hans Dieter Zimmermann (f. 1940), er litteraturprofessor ved universitetet i Berlin [1990!]. I sin bok om Heinrich von Kleist bekrefter han Freuds tese om den ikke-analyserbare begavelsen. Professorens omfangsrike beiografi er et mesterverk i sin genre, innsiktsfull på det personlig/menneskelige planet og infallsrik i sine tallrike litterære analyser. Zimmermann aktualiserer Heinrich von Kleist (1777 - 1811) og gjør ham spennende i en tidsalder da sosialrealismen endelig synes å ha overlevd seg selv, og metafysikken ikke lenger betraktes som uvedkommende verken for menneskets tilstand eller for forfattarens forfatterskap. Kleist fremtrer i Zimmermanns biografi som en åndelig bror av den unge Werther, hvis lidelser ikke engang hans alter ego, Johann Wolfgang von Goethe, kunne lindre.
For Heinrich von Kleist var det historien og det hverdagslig fattbare som var uvedkommende. Hans sinn var rettet inn mot universets ubotelige sykdommer, at verden og mennesket i verden skulle overvinne sin lengsel ett jordisk lykke, at Paradiset nås gjennom Døden. For Kleist var verden siste rest av en kosmisk katastrofe. Verden kan ikke reddes, men bare forklares og gjøres begripelig gjennom diktningen; lykke er bare mulig i tilblivelseøjeblikket, når det skapte fødes. At menneskets historisk fattbare Paradis tilsvarer barndommens Paradis, er en innsikt som Kleist videreutvikler og forklarer. Historien er en redusering av bevisstheten. Også innen utviklingspsykologien snakker man om att ingen unngår sin skjebne. Å bli voksen er den mest hverdagslige og banale av alle skjebnemuligheter. Omtrent slik må Kleist ha følt det når hans litterære verker ble tatt imot med albuen av venner og kolleger. Døden sammen med venninnen Henriette Vogel 21. November 1811 ved Kleinen Wannsee i nærheten av Berlin, opplevde Kleist som første skritt mot en gjeninntreden i barndommens Paradis. Vertshusverten ved Stimmings Gasthaus fortalte under politiforhøret at han sjaelden hade sett to mennesker "som har vært så glade sammen. De var svært opprømte og kalte hverandree for Kindchen og liebes Kindchen".
Hvor kom den fra, den euforiske lettheten, den gleden Heinrich von Kleist gikk døden i møte med i sitt trettifjerde år? Hvordan kan en dans med døden oppleves som livets høydepunkt?
Heinrich von Kleist tilhørte en meget gammel pommersk-prøyssisk adelsslekt. Faren var kaptein og regimentssjef i Frankfurt an der Oder; sønnen Heinrich ble født i hans andre ekteskap.
Da Heinrich von Kleist var 11 år gammel, døde faren; da han var 16, døde moren. Etter farens død ble Kleist sendt til en militær internatskole som ble avsluttet med officersutdannelse. I nesten hele hans korte liv lå Prøyssen og Sentral-Europa i krig; han var 12 år gammel da Bastillen ble stormet i Paris. Den franske revolusjon rystet Europa. Føydaladelen som hade hersket i århundrer, ble utfordret i sine maktprivilegier, men revolusjonen forandret ikke verden og menneskenes tilværelse i verden til det bedree; isteden ble sterke destruktive krefter sluppet løs.
Den 16-årige infanteristen Heinrich von Kleist deltog ved beleiringen av Mainz, som var besatt av Napoleons tropper. Der ved Rhinen opplevde han sitt første dyre vennskap, med regimentskamratene Ernst von Pfuel og Rühle von Lilienstern.
Det var også et seksuelt vennskap. Vennskapet med von Pfuel, senere general og minister, skulle vare livet ut. I 1805 skriver Kleist et meget ømt kjærlighetsbrev til ham: "…jeg vil gjerne sove med deg. - Ditt lille krøllete hode, den faste halsen, to brede skuldre som hos den vakreste tyr Zevs noengang har nedlagt… - - - Kom til meg." På grunn av den seksuelle snerpetheten som rådet på Kleists tid når det gjalt forholdet mellom kjønnene, kunne en adelig gutt bare få seksuelle erfaringer med gutter og menn eller med tjenere. Dessuten ble Kleist forført av eldre menn ved internatet og av kamerater ved regimentet; med kroppen oplevde han seksualiteten som kvinne og måtte underordne seg mannens vilje. Forførelsen, voldtekten og opplevelsen av kvinnelig underkastelse har han skildret i Die Marquise von O…, i Das Kätchen von Heilbronn og i Penthesilea.I 1799 tok Heinrich von Kleist avskjed som offiser. Han studerer og han forlover seg, men forlovelsen ble brutt allerede i 1802. I år 1800 besøkte Kleist Würzburg, både av medisinske grunner og som industrispion for Prøyssen. Agentoppdraget gjalt en fargefabrikk, men det var viktigere å søke legehjelp. Kleist led av en forhudsinnsnevring som forårsaket beteennelse; ereksjon medførte smerter. Zimmermann mener at Kleist dermed lærte seg at lyst og glede avføder smerte, at smerte er en straff for lysten til å opleve lyst og glede; ifølge Luther en velfortjent straff.
Allerede før Heinrich von Kleist blir forfatter, betrakter han seg selv med forfattarens øyne. Han spiller den litterære rollen i sine brev, livserfaringene er vanskelige å skille fra hans leseopplevelser. Kleist beskriver og tyder sine egne opplevelser med formuleringer og tanker han har funnet ved å lese andres bøker. Opplevd og lest blir til ett. Kleist identifiserer seg med den litterære helt; i breveene gjenspeiles den litterære rollen i lyset av hans egen faktiske situasjon. Kleist lengter etter å utføre den store handlingen, den store dåden, men han blir handlingsmenneske først i og med selvmordet ved Kleinen Wannsee; heltene i hans skuespill og fortelleinger har den spontaniteten og handlekraften han selv mangler. Kleist flyktet fra sosiale roller som ble tilbudt ham og der han eventuelt kunne ha utrettet de stordådene han drømte om. Han takket nej til universitetsstillinger, til utnevnelser som tjenestemann ved den prøyssiske hofforvaltningen, som ektemann, som familiefar. Han søkte og fant alltid en vei bort fra tvangen til å ta endelig stilling. Han reiste; den siste reisen førte ham til Paradiset.
Heinrich von Kleist forsket i historiske verk, i mytologiske håndbøker og i litterære mesterverk for a finne materiale til sine skuespill og fortelleinger; det gamle forvandles til noe helt nytt gjennom modifikasjon, variasjon og nagesajon. Den litterære tradisjonen får nye dimensjoner i lyset av hans egne erfaringer. Samtidigt henspiller han på kristne myter, og i kombinasjon med intrykk av de greske mytene bevirker Kleist med sine tragikomiske lystspill en fornyelse av dramaet og av fortellingen, av novellen.
Den greske antikken var på Kleists tid en epoke hvis litteratur, kunst og filosofi ble ansett for ouppnåelig. Arkeologen Johann Joachim Winckelmanns nyoppdagelse av antikken på 1700-tallet hade ført til et forfalsket bilde av en epoke som med Winckelmanns egne ord utmerket seg ved "sitt edle enfold og sin fornemme storhet" - hvilket snarere er en slem karakteristikk av opplysningstiden. Den greske antikkens virkelighet hade dystrere og råere innslag enn den skjønnhetsdyrkende Winckelmann ville erkjenne. Friedrich Hölderin og Kleist gjennomskuet arkeologens glansbilde av Dionysos og Apollon; i dramat Penthesilea går Kleist rett inn i den uutholdelige virkeligheten som til og med Goethe rygget tilbake for da han kom i kontakt med dionysoskulten. Kleist fornyer og utdyper historieoppfatningen, han gjør den naknere og ærligere. Heinrich von Kleist står utenfor samfunnet, han har ingen å skjule seg bak og kan si sannheten. Man kan altså lese Kleists tre skuespeill Amphitryon, Penthesilea og Das Kätchen von Heilbronn som en trilogi som gjenspeiler de viktigeste epokene i verdenshistorien, sett gjennom de tyske romantikerne sladrespeil.
Heinrich von Kleists rettferdighetsfanatisme kommer sterkest til uttrykk i fortellingen om Michael Kohlhaas. Oppfatningen om hva som er rett og galt leder såvel Kleist som Kohlhaas til de yterste konsekvenser. Kohlhaas blir rettshaversk. Ytterlighetene påvirker hverandre, den som er rettskaffen kan i en verden som er bygget på urett, aldri få rett. Det gjelder også for Kleist; i sitt liv og i sine verker ser forfattaren kjærlighet og død som det etterstrebelseverdige motsetningsparet til den likegyldighet og hverdagslighet som fører til løgne og utflukter. Kleist føyer sine individuelle erfaringer inn i en mytologisk og litterær tematikk der kjærlighet og død for de elskende blir identiske opplevelser. Penthesilea dreper sin elskede og deretter seg selv; kjærligheten fører dem sammen inn i døden. I dødens nærhet og i selve dødsøyeblikket opplever de kjæligheten. I døden er de forent i kjærlighet. Kleist ender sit liv på samme måte. Han dreper sin elskede og seg selv. Lengsel etter kjærlighetsakten stilles ved dødsakten. Kleist forvandler sitt eget liv til en del av sitt litterære verk. I avskjedsbrevt til svigerinnen Marie von Kleist skriver han: "Min kjæreste Marie, om du visste hvordan død og kjærlighet veksler med hverandre. Om du visste at disse mitt livs siste øyeblikk bekranses av himmelske og jordiske blomster, ville du gjerne la meg dø." Kjærlighetsakten er en dødsmåte. Orgasmens rykninger minner om dødsrykninger. Kjærligheten og jeg'et flyter sammen med kjærlighetspartneren. I døden forenes kjærlighetens kraft med livets kilde. Det franske uttryckket la petit mort for coitus viser klart at coitus er dødens bror. For Heinrich von Kleist var døden dessuten en bevisst og fri handling som førte ham inn i det paradisiske livet.
Tidigare publicerad i: Samtiden. Tidsskrift for politik, litteratur og samfunnsspørsmål. Nr. 6, 1990. Aschehoug, Oslo.
Copyright©Bo I. Cavefors 1990, 2006.
Posts
No comments:
Post a Comment