VODOU I OSLO...

Morgenbladet, Oslo, 07. desember 2007

Hvada? Hvodoo? Hvinyl?

0047s plateslipp egner seg best som utstilling.

Av Tommy Olsson

Så viste det seg at åpningen a utstillingen egentlig ikke var en åpning, og egentlig ikke en utstilling heller, men en fet og fin tolvtommers vinylplate. En lp som jeg selvfølgelig mistet i farten, denne nokså rotete og støyende natten før jeg omsider kom meg i seng.

Det er av og til litt merkelig hvordan ting henger sammen, dagen før satt jeg på Tronsmo og intervjuet Trygve Mathiesen om hans sammenfatning av norsk punk 1977–1980, noe som i seg selv i høy grad er et spørsmål relatert til vinyl. Men hvor la jeg egentlig igjen denne platen? Nei, si det, men den er blitt borte et sted underveis i et traume som ligger tett opptil innholdet på den, et tap som ble fulgt av nærmest fullstendig mangel på søvn og en seks timer lang bussreise med en femåring i høygir som ler så rått at han tisser på seg og blir fly forbannet isteden. Jeg skriver dette fra et veldig annerledes sted på kartet, uten nettverk, og forholder meg til mp3-filer av platen.

Ubehag. Men tilbake til 0047 et øyeblikk, der hodetelefoner hang fra taket og platen lå i bunker og kostet 50 kr. Bare et par sekunders ettertanke her: Det er platen som er utstillingen, ikke sant? Vi er enige om dette, er vi ikke? For det er en ok utstilling, men jeg er ikke sikker på om det er en god plate – hadde det vært en cd hadde den fort blitt neglisjert av meg som enda en samling lydkunst jeg ikke setter på to ganger, men nå er det altså vinyl, tung, fin plast med graverte, ordentlige lydspor. Det er pussig at det skal være så avgjørende, men det er det. Og her er det jo også noen ting som er verdt å notere, som at en gammel helt som Bo Cavefors deltar med en ekstatisk historie fra
1956 (det er i hvert fall det han sier), et kjøttfullt homoseksuelt postkort dekket av kokain fra en helt annen tid, innlest på et skurrende engelsk med en markant svensk intonasjon. Bare en sånn sak plasserer dette prosjektet i en helt egen sfære, der helt andre naturlover råder. Uutholdelig støy: Det er som delverk i en utstilling lydsporene på Vodou forsvarer sin plass. Så sies det jo også at utgangspunktet er basert på en skrekkfilminfisert tankegang – og uten tvil er alle spor merket av et iboende ubehag. Noen av dem, som Ragnar Kjartanson (lyden av en tvangsmessig gråtende kvinne) og Pär Thörn (to forbannede signaler på 786 hertz i fire minutter), blir fort uutholdelige å høre på, den første får deg i dårlig humør og den andre gir deg hodepine. Men betraktet som delverk i en utstilling gjør de sitt til å holde dette sammen.

Svart magi. Og noen får deg til direkte å føle nærværet av spøkelser. Ordentlige spøkelser. Kira Kiras «Poltergeist Cuckoo» er både spooky og spøkefull på samme tid, mens Ingvild Langgård og Thora Dolven Balke effektivt plasserer Marilyn Monroes «I wanna be loved by you» rett ved siden av The Black Lodge i Twin Peaks ved å synge den både forlengs og baklengs. Hvis noe av dette virkelig
starter en film i bakhodet, er det nettopp denne, der Marilyn – ikonet over andre ikoner – plutselig er litt for nær, indignert og gjennomsiktig som en projeksjon fra den andre siden. Ved å synge denne teksten baklengs gir de den et uventet truende anslag, som om selve urblondinens essens umerkelig har sneket seg inn på en med en tvetydig agenda. Å høre den sunget i begge retninger er å høre lyden av en kullsvart feministisk magi – det skremmer vannet av meg. Noe lignende, men ikke så fundamentalt rystende, oppstår i møtet med Bjargey Ólafsdóttirs korte, hallusinatoriske stykker, som bare hviskes med forsiktig stemme:

I told the psychoanalyst
that I had dreamt that
I had sex with young
Jack Nicholson in an airplane

Nevrotisk på grensen til psykose, men alltid i en form for kontrollert galskap.

Marerittets lydspor. Og denne platen mistet jeg altså et sted langs veien, og nå ringte datteren min og fortalte meg at hun hadde mistet en cd-boks – The entire history of punk – jeg en gang ga henne, et sted mellom Oslo S og lokaltoget mellom København og Malmö. Og jeg spør meg selv, er jeg et offer for assosiative omstendigheter, med utspring i en overordnet kosmologi? Og i så
fall, er ikke dette marerittet av en plate et passende lydspor til mitt eget sammenbrudd?

Anmeldelse
Kira Kira, Leif Holmstrand, Bo Cavefors, Iwo Myrin, Chisel, Bjargey Ólafsdóttir, Ingvild langgård og Thora Dolven Balke, Leander Djønne, Pär Thörn, Vinyl-Terror, Ragnar Kjartanson

Vodou 0047.

Vises til 13. januar 2008

'

'